Påfallende etikette under TGA V12

I forkant av enhver turnering er det høylydte diskusjoner om antall tellende hull. Som alltid blir det inngått et kompromiss, denne touren var intet unntak: TGA over 18 hull, de hyperaktive fikk riste løs med like mange hull som oppvarming

Trond, Trym og Steinar hadde allerede forfektet mest mulig golfspill gjennom helgen, og stod opp i otta for å få med seg en 18 hulls oppvarmingsrunde 0850 før selve hovedturneringen 1450. PA er også en morgenfugl. Selv om han kvelden innen hardnakket hadde benektet en hver sannsynlighet for at han kom til å spille 36 hull på lørdagen, viste han sin feminine side og "ombestemte seg" for en early bird.

Oppvarmingsrunden var sikkert alldeles praktfull, men siden ingen av de fire valgte å offentliggjøre antall noterte slag, sier det trolig noe om innsats og resultat? Samtidig kunne Ove, Morten og Preben innta en rolig frokost mens de tok oppvarmingen i solveggen utenfor hyttepalasset, heller ingen ueffen start på dagen. Litt om senn dukket også Hans Jørgen opp, og de siste fire kunne rolig tusle ned mot klubbhuset og preparere seg for den offisielle TGA-runden.

Det var virkelig en praktdag på Nøtterøy, solen skinte og banen var i perfekt stand. Trym, Trond, Per Anders og Hans Jørgen gikk ut i førsteballen like før klokken tre, resten fikk slå ut ti minutter senere.

Det skjer alltid noe ekstra i turneringer, spennigsnivået har en tendens til å overgå prestasjonsnivået. Slik som da Ove presterte å slå tre slag før han nådde frem til dametee? Eller da PA fikk en særs vellyket backspin i fairway og deretter sendte andreslaget bakover? Eller da Preben chipet ballen inn fra et sidevannshinder og tryllet vekk ballen i luften? Verken Trym eller Trond hadde følelsen inne, tidvis syntes også temperamentet å være en anelse over normalen.

Noen var i flystonen fra start, andre spilte definitivt mer på det jevne. Kanskje var noen allerede litt sliten i kroppen etter oppvarmingsrunden, hvem vet? Ved runding hadde i hvert fall Preben opparbeidet en tilsynelatende betryggende ledelse med hele 22 poeng på scorekortet, 6 poeng foran nestemann på listen. Deretter var det særdeles jevnt. Kanskje var dette Prebens mulighet til å få sitt andre napp i trofeet, for første gang siden høsten 2003? Her er resultatene ved runding:

1. Preben (22p)
2. PA, HJ, Morten (16p)
5. Ove (15p)
6. Trond, Steinar (14p)
8. Trym (10p)

Også i delkonkurransen longest drive hadde Preben åpenbart dagen. Etter høylydt disputas med Ove om vinkler og øyemål, tildelte komiteen Preben æren for dagens lengste fairwaytreff på hullet.

Steinar spilte som alltid storartet med jernene sine, og var ofte inne på greenen etter kun et par velplasserte jernslag. Men putteren hans var tilsvarende iskald, det er nok dessverre ikke mange som lar seg imponere av 6 putter på ett hull, beklager.

Dagens høydepunkt skjedde nok likvel rundt greenen på hull 15....

Her skulle den offisielle delkonkurransen closest-to-pin (CP) få sin avgjørelse. Steinar, Ove, Morten og Preben gikk i første ball. Etter at alle fire hadde slått inn mot greenen, kunne Ove stolt konstatere at hans innspill lå soleklart nærmest hullet (og for øvrig var den eneste på greenen). Dermed kunne han pegge opp ballen på green, og avvente om noen i gruppen bak ville tukte hans klokkeklare greentreff på første forsøk.

Oppe ved utslagsmerket, 141 meter lenger bak, og vesentlig elevert over greenen, dukket snarlig to mannspersoner opp i silhuett. Førsteballens mens utrerte nordlending tok selvsikkert til orde for at mannen med mørk bekledning og hvit caps var ”Trond”, mens den andre øyensynlig måtte være ”Trym”, siden han skjøv på en tralle med tre hjul. Eller så var det ”Hans Jørgen”... Uansett, ivrig gestikulerende ber han dem om å slå ut sine baller mens vi andre observerer, så vi får avgjort CP-konkurransen.

Etter noe motvillighet spiller ”Trond” ut sin førsteball, og lander klokkerent nærmere flagget enn den allerede oppeggede ballen på green. I ren affeksjon, ubetenksom indignasjon og åpenlys skuffelse over ikke lenger å lede konkurransen, proklamerer Ove et høyt og gjallende *** FUCK OFF *** mellom dalsidene. Med aggressiv gange og bekmørkt blikk plukker han opp ballen sin og tramper videre mot neste tee, kun noen meter unna.

Sakte men sikkert nærmer de to ”medkonkurrentene” seg greenen på hull 15, mens fire langt mer bekjente skikkelser dukker opp i åssiden på toppen av utslagssteedet. Denne toerballen har åpenbart blitt sluppet gjennom av den bakre fireren, og var slett ikke medlemmer av TGA. Da skifter Ove kledelig ansiktsfarge; sjelden har vi vel sett en mer ydmyk og unnskyldende Ove beklage sine uarte utbrudd, som neppe var i tråd med gjengs kotyme og etikette på en golfbane. At dette ikke resulterte i en hedersutmerkelse under banketten, virker fremdeles nokså utrolig! Det skal for øvrig tillegges historien at Trym – den riktige Trym, vel å merke – rettmessig ble tildelt prisen for closest-to-pin på hullet, etter at også den siste fireren hadde slått ut alle sine førsteballer.

Siste del av runden forløp uten de store inscidentene. Ryktene svirret dog omkring Hans Jørgens backnine. Kunne han virkelig ha utliknet Prebens overbevisende ledelse ved runding? Selv om Hans Jørgen "mistet" alle ballene sine på bordet i pausen, kan peptalk fra medkonkurrenter ha hjulpet? Komiteen skulle fintelle scorekortene og presentere det endelige resultatet under banketten.