En annerledes søndag

Søndagsgolf innebærer ofte å måtte stå opp altfor tidlig, kjenne en dundrende hodepine komme smygende, for deretter å spille golf med ekstremt lave, nærmest subbende skuldre. Og til slutt står Morten der som søndagsvinner, etter en trøstesløs seig og utmattende golfrunde i bakrus. Høstens tour var helt annerledes

En leder må gjerne ha en gruppe å lede. I en gruppering bestående av sterke personligheter som til daglig besitter godt gasjerte posisjoner i norsk næringsliv, skorter det sjelden på ivrig beslutningsvillighet i TGA. Problemet er vel snarere å oppnå konsensus i forsamlingen? Derfor må det blotte fravær av nidkjær forberedelse og visjonære tanker om søndagens program ha fortonet seg relativt besynderlig på en tilfeldig utenforstående. Kunne man skylde på Middelhavsluften? Eller var gruppen fortsatt punch-drunk etter gårsdagens uforutsette tilbudsorgie? Uansett, her var det åpenbart flere som ønsket å la seg lede enn selv å innta den gule ledertrøyen. Til og med den sedvanlige bettingen uteble!

Stikk i strid med tidligere tradisjoner, bar H12-programmet preg av å være et lavpulsarrangement med avslappet atmosfære, stressfrie soner og avbalansert nytelse. Etter en god frokost og rolig utsjekk fra hotellet, forlot reisefølget Cannes for en sen tee-off på Saint Donat, i det som trolig skulle bli sesongens aller siste golfrunde.

Dagen var alldeles bekymringsfri, ingen grunn til å stresse første utslag. Gruppen slentret innom golfklubbens restaurant og slang seg ned for å innta en fet dagen-derpå-burger. Til tross for at matretten stod på menyen (riktignok på barnemenyen, men dog), hjalp det ikke å bruke alle triksene fra boken; burgeren forble utenfor rekkevidde for hangovergutta. Normalt ville hungrige karer med betalingsvilje og presumptiv ditto betalingsevne ha blitt relativt provosert over å møte et slikt nederlag... men denne dagen steg pulsen bare hårfint over hvilepuls.

Mat i magen ble det likevel, og dermed var det klart for en shotgun start. Akkurat som de foregående dager, var banen fantastisk fin... og det er vel omtrent det som er verdt å rapportere fra runden. For like langsomt som den startet, avsluttet den brått. Værgudene var åpenbart i samme lune som to år tidligere, da de hadde bestemt seg for at 9 hull fikk være tilstrekkelig for søndagsgolferne. Gruppens mest innbitte forsøkte krampeaktig å påbegynne de siste 9, men tok snart til fornuften. Her snakker vi om seriøst grisevær i anmarsj!

Historien etterlater altså ingen spor av resultater, gjætord om spektakulære slag eller andre infame hendelser. Mens regnet tiltok i styrke, senket stillheten seg i klubbhuset. Dette virket tilsynelatende å være høyst verdsatt av alle med fulladede batterier i sine ipad’er og smarttelefoner. For Steinar ble imidlertid stillheten altfor overdøvende; sjelden har vel TGA opplevd et for anledningen like hypersosialt medlem med akutt munndiaré.

Med ytterligere og uforutsett ny slack i programmet, ble bager pakket og banen forlatt, med nesen godt vendt mot Nice for litt sightseeing(!) og nytt restaurantbesøk før hjemreise til høst og kulde. Et godt stykke ned i pastaskålen ble det imidlertid relativt klart at værgudene virkelig mente alvor denne gangen. Rykter antydet at det ikke fantes fly som kunne bringe med seg fornøyde og slitne golfere tilbake til gamlelandet, men dette måtte selvsagt bekreftes. Dermed bar det tilbake til flyplassen for flyet som - etter rutetabellen - skulle ha tatt av mot Gardermoen klokken halv elleve.

Det forblir selvsagt et definisjonsspørsmål om værgudene var for eller imot oss. Faktum er uansett at flyplassen var hermetisk lukket og sistemann hadde slått av lyset. SAS-maskinen var holdt tilbake i Skandinavia, og hadde tydeligvis ingen umiddelbare planer om å hente noen i Nice denne kvelden. Mens kaoset rådet i avgangshallen, valgte samtlige av våre venner med eurobonuskort over blått å ringe flyselskapet i hjemlandet. Med stor velvilje og åpen lommebok fra et (på det tidspunkt) ikke konkurstruet SAS, var det bare å besørge egen overnatting og sende regning i posten.

Med en snarrådig kjentmann i følget, bar det følgelig tilbake til hjemmekoselige omgivelser i smørøyet av Cannes. Uten mengder med Chablis og østers forandret Croissetten karakter, og ingen ble tilbudt verken det ene eller andre mot betaling.

Natten forløp etter sigende rolig, og mandag klokken 12 var gjengen endelig i luften på vei mot Oslo. For første gang i historien kunne hele feltet ankomme egen folkeregistrert bostedsadresse fullstendig uthvilt, i knallform og med et stort smil om munnen - dog nesten et døgn forsinket!